Jeg har hjemmet mitt i Drøbak, men bor for tiden på Svalbard. Jeg ble født i Mo i Rana den 24. august 1945 og vokste opp der.

Som barn tilbrakte jeg ofte somrene hos mine besteforeldre i Utskarpen, fire mil fra Mo. Der fantes ingen barn i nabolaget, så jeg ble gående mye for meg selv og laget min egen verden med mine egne fantasivenner. Jeg tror nok min kreativitet ble vel utviklet i løpet av disse somrene.

Jeg gikk på skole på Mo. Som skolefag var norsk og geografi mine favoritter. Å skrive stil var de beste leksene jeg kunne få. Likevel drømte jeg aldri om å bli forfatter. Skuespilleryrket sto høyt i kurs. Da jeg vokste opp, reiste man ikke på charterturer, så min reisevirksomhet begrenset seg i barneårene til campingturer med mine foreldre omkring i Norge. Reiselysten ble likevel vekket, og drømmen om å bli flyvertinne våknet etter hvert.
Jeg ble likevel verken skuespiller eller flyvertinne. Jeg gjennomførte ungdoms-skolen – den gang het det realskolen – mens utferdstrangen bare vokste. Straks jeg var ferdig med realskolen, reiste jeg som au pair til London for å lære mer engelsk. Fremmede språk har alltid interessert meg. Jeg var i London i litt over et år og ville tilbake dit etter en sommerferie hjemme. Men så møtte jeg en gutt som jeg forelsket meg i. Planene ble forandret, og jeg ble værende i Mo. Jeg jobbet som ekspeditrise i en kolonialforretning, som torgkone, der jeg solgte bær og frukt, jeg jobbet som assistent på byens turistkontor og som guide til Svartisen, Norges nest største isbre, jeg jobbet i hotellresepsjon og som telefonvakt på drosjesentralen. Alt dette mens jeg ventet på noe annet.

”Noe annet” ble forlovelse, og bryllup da jeg var 21 år. Min mann skulle studere i Oslo, og jeg fulgte med som studenthustru.
Jeg måtte ha en jobb for å forsørge oss, og skjebnen ville at jeg fikk jobb som resepsjonsdame hos Ernst G. Mortensens forlag, som ga ut Det Nye, Norsk Ukeblad, Vi Menn og endel bøker. Dette at jeg havnet i et kreativt og skrivende miljø vekket min egen skrivekløe, jeg begynte å skrive noveller i smug under resepsjonsskranken, men kviet meg for å tilby dem i huset der jeg jobbet i tilfelle de ikke var gode nok, så jeg leverte dem til Allers. De ble kjøpt inn, den ene etter den andre. Til slutt tok jeg mot til meg og leverte en i Norsk Ukeblad. Den ble kjøpt inn, og jeg begynte å bli mer sikker på meg selv. Når da personalsjefen kom og spurte om jeg ikke heller ville flytte opp i redaksjonen og bruke skrivetalentet mitt der, var det lett å svare ja til det.
Jeg begynte som redaksjonsmedarbeider i Norsk Ukeblad, gikk over til å jobbe som frilansjournalist, og med å oversette og bearbeide innkjøpte romaner og noveller fra engelsk og tysk.

Seks år etter at jeg giftet meg fikk jeg en sønn, Alexander. Jeg fortsatte å jobbe etter det, men da nummer to, Joachim kom, knapt to år etter, sa jeg opp min faste stilling i Norsk Ukeblad og begynte å jobbe hjemme med oversettelser av romaner, og som frilansjournalist, nå for ukebladet Hjemmet.
Dette fortsatte jeg med i flere år. Jeg begynte også å skrive egne romaner og noveller, og sluttet med oversettelsene. Det har resultert i nærmere 80 noveller og ca. 40 romaner for Hjemmet opp gjennom årene.

I 1984 ble jeg skilt, året etter ønsket jeg å prøve meg på å skrive bok. Jeg satte meg høye mål og ville skrive en roman på engelsk. Jeg tok opp lån og leide en hytte i Canada for å sitte der og skrive min første bok – på engelsk. Det oppholdet resulterte i boken ”Champagne and Peanuts”, som ble utgitt på et lite forlag i USA. Boken ble aldri en salgssuksess, men jeg hadde nådde mitt mål – å få en bok mellom to stive permer på engelsk.
Dette medførte litt presseomtale her hjemme, og Gyldendals forlag fikk øynene opp for meg. Jeg ble spurt om å skrive romaner for dem. Jeg skrev da ”Det siste valget”, ”På farlige veier”, ”Frostnetter”, ”Spardame uten konge” og ”Markblomsten”. Disse fire bøkene utgjør begynnelsen på serien ”Nordlysets døtre”. Samtidig som jeg skrev disse bøkene, ble jeg spurt av Gyldendal om å skrive en serie bøker for unge jenter. Noe a-la ”Frøken Detektiv”, men i mer moderne form, og om en norsk jente. Slik ble Katja-serien til, en serie for ungdom fra 10-11 år og oppover. Når vi sier oppover er det fordi vi oppdaget at også mødre og bestemødre leste bøkene. Katja-serien ble til 15 bøker. (Se egen omtale.)
Jeg fortsatte å arbeide som frilansjournalist samtidig som skrev Katja-bøkene.

I 1999 flyttet jeg til Svalbard for å bo der i ett år. Året etter levde jeg ”på loffen” i Europa med bare en ryggsekk og PC-en som bagasje. Disse to årene livnærte jeg meg mest av å oversette romaner fra engelsk til norsk Men det var ikke dette jeg ønsket å leve av, jeg ble derfor glad da jeg fikk en forespørsel fra Cappelens forlag, det året jeg flyttet hjem til Drøbak igjen, om å skrive en serie romaner for dem.
Dermed begynte det hele med ”Amulettens Kraft”, deretter ”Nordlysets Døtre”, fulgt av ”Hittebarnet Alicia” og så ”Farsarven”.

Hele mitt liv har jeg likt å reise. Etter at sønnene mine ble voksne og flyttet ut har jeg vært singel, og jeg har hatt stor frihet til å reise.
Det er på reisene jeg finner inspirasjon til romanene mine, i forskjellige miljøer, i møter med forskjellige mennesketyper og med forskjellige skjebner. Jeg skriver aldri fra et sted jeg ikke har vært selv, jeg vil at alt skal være riktig i tilfelle leseren har vært på stedet eller kommer dit senere. Ideene får jeg gjerne ved møter med mennesker som forteller en historie, et bilde jeg ser i et blad eller på en vegg, eller en egen opplevelse. Jeg bruker ofte av meg selv når jeg skriver. Jeg ”sår” da ideen som et korn i underbevisstheten og lar den ligge og godgjøre seg til jeg har historien helt ferdig i hodet. Da kan jeg sette meg ned og skrive ut handlingen. Jeg skriver da som om jeg ser det hele for meg på en film. Som om jeg skriver avskrift fra en TV-skjerm, men legger til stemninger, lukter, følelser og dialoger. For at alt skal være riktig, både geografisk og historisk, gjør jeg mye research på forhånd. Det er dette som tar mest tid og mest arbeid. Selve det fysiske skrivearbeidet tar ikke så langt tid, med ca. 10 sider pr. dag skriver jeg en bok på en måned.

Jeg bor for tiden på Svalbard. Her skriver jeg på en av mine serier mens jeg foretar research for en ny serie, som skal ha handling fra nettopp Svalbard.
Mine sønner bor på fastlandet. Jeg er ikke blitt bestemor ennå, men er gudmor til en liten gutt som heter Markus, som er blitt hjertebarnet mitt. Jeg besøker ham så ofte jeg kan. Da våkner barnet i meg igjen, jeg elsker å leke og på den måten få bruke fantasien nesten ubegrenset.

Ellers liker jeg å fotografere, jeg elsker å reise, jeg er glad i å være sammen med mange mennesker, men kan også søke til stillheten, roen og aleneheten ute i naturen, som det er nok av her på Svalbard.
Hjemme i Drøbak bor jeg i en liten blokkleilighet med utsikt over Oslofjorden, og trives veldig godt ned det. Det er der jeg trekker meg tilbake når jeg flytter fra Svalbard om et år eller to.

Til slutt en takk til alle dere som kjøper og liker bøkene mine. Jeg liker best å skrive om hverdagsmennesker, det er tross alt det vi er, alle sammen. Da er det godt å kjenne seg igjen i hverandres tanker og følelser. Håper dere har glede av å følge mine menneskeskildringer også i fremtiden.

Hilsen Ellinor.